Nærmere himmelen kommer vi ikke❤

Den 23.07.16, gikk vi til toppen av Galdhøpiggen. Mari, Andrea, Richard, Kolbjørn og Jeg. Turen i seg selv skal jeg ikke si så mye om, det kan du lese om så mange andre steder. Men fantastisk, det var den💕 En mektig naturopplevelse det er vanskelig å beskrive. Naturens storslagenhet har en enorm påvirkning på meg. Den får meg til å føle meg så bittelita i verden. En nødvendig følelse for å greie å forholde seg til livet. Og til døden. Og den får meg til å føle meg sterk. Naturen gir meg mot. Jeg puster lettere, helt nede i magen. Jeg ler mere når jeg er ute på tur. Og jeg gråter lettere. Jeg blir så fylt av følelser. Glede, takknemlighet, sorg og savn. Alt på en gang. Sola glitret så vakkert på den blå himmelen med de lette hvite skyene. Jeg tenkte at Vilde var der et sted. I alt det vakre💖 Vildesavnet var så stort. Hun hadde elsket denne turen, med gjengen sin. Og hun hadde ledet an. Holdt tempoet oppe. Utfordret til duell. Spurtet opp siste kneika. Og latteren hennes, den hadde omsluttet oss. Det var sånn hun var. Alltid engasjert, så full av glede over å være i bevegelse. Alltid med masse humor. Masse latter. Masse godhet.

Hjemme på kjøkkenveggen vår henger et vakkert trykk av Thorallsdottir. Bildet heter; Fri. Midt på bildet er det ei jente som hopper høyt opp mot himmelen. Hun minner om Vilde, med det lange nydelige håret og den sterke spenstige kroppen. Under jenta ser vi en liten del av jorda, og på jorda står fire mennesker og strekker seg opp mot jenta. Alle fire holder et hjerte i hånden sin. Et vakkert bilde med en spesiell betydning for oss❤ Da vi stod på toppen av Galdhøpiggen var det mange følelser som stormet gjennom hjerte og hode. Nærmere himmelen kom vi ikke. I sekken hadde vi med oss tova ullhjerter❤ Og så gjenskapte vi bildet. Vi strakte oss opp og sendte all vår kjærlighet mot himmelen, mot Vilde❤ En sterk opplevelse for den lille flokken vår. Nå henger ullhjertene på hytta, ved et bilde av Vilde. Det føles godt, at hjertene henger der.

Da vi gikk tilbake til Juvasshytta begynte det å regne. Et fint dryss av myke regndråper. Men det gjorde ingen ting. Jeg liker å tro at regn er engletårer. Og jeg har hørt at engletårene er magiske. Jeg tror at regnet som glitret så fint over oss, på vei ned fra Galdhøpiggen var gledesengletårer. Fordi vi hver dag tar frem Vildestyrken❤ Og fordi vi vet med hele oss at Vilde for alltid er med oss i hjertene og i alt det vakre og gode vi omgir oss med❤

Mens vi andre var på tur, hadde Vilma en supergod dag sammen med verdens beste Nonno, Nenne og Celine på hytta. De hadde vært på godistur og Vilma var strålende fornøyd. Da vi kom hjem, ville Vilma også gi hjertekjærlighet til tante Vilde i himmelen, og vi fanget det nydelige øyeblikket❤

Vi lovte Vilde at Vilma ikke skulle glemme henne. Og Vilde er ikke glemt❤ Vilma har med seg tante Vilde i hjertet sitt, som en naturlig del av seg selv og livet vårt. Heldigvis har vi mange nydelige bilder. Vilma koser seg og ler og kysser på bildene. Det er godt at det er sånn. ❤Vilde og Vilma❤

Vi har valgt livet. Vi velger å fokusere på det gode. Vi "setter de positive tankene på repeat". Kloke, gode Vilde, som vi savner henne💔❤ Takknemlig for at Vilde har levd. Takknemlig for Vildestyrken❤ Takknemlig for alle gode mennesker vi har i livene våre❤

Et helt år er gått

20.04.16

Et helt år er gått. Tiden har på en måte stoppet opp. Samtidig har det vært et år fylt til randen av godhet, omtanke, omsorg, samhold, sorg, kjærlighet, glede, latter, gråt og et ufattelig savn.

Enda har vi ikke funnet trygt forfeste. Ikke helt. Men vi blir stadig stødigere. Vi har erfart at de svarteste dagene blir avløst av dager som er lysere. Vi begynner å forstå sorgens vesen. Vi vet at vi har mye å være takknemlige for.  Men livet er forandret for bestandig. 

I dag sender vi masse Vildestyrke ut i verden til alle som var glad i Vilde. Til alle vennene hennes, til hele storfamilien og til alle andre som trenger det.   

Vår kjære umistelige Vilde. Du levde et helt liv selv om det ble kort. Takk for all godhet og kjærlighet. Takk for Vildestyrken. Gjennom minnene lever du videre i våre hjerter. 

Elsker deg og savner deg. 

 Masse kjærlighet fra mamma og pappa.
 

 

Vildes urnenedsettelse.

I går, 29.05.15 hadde vi urnenedsettelse for Vildes urne på Nordhammarvik gravplass. 

Dette ble en utrolig trist, men samtidig fin stund for oss. 

Det ble lest fine dikt, og mamma holdt en vakker tale.

Jeg velger å bare sitere mammas tale her, den sier liksom alt:



Kjære umistelige Vildemor.

Litjveita vårres, kjære søster, tante, svigerinne, barnebarn og tanteunge.

Vi savne dæ så utrolig mye.

Vi savne å kjenn den gode varmen fra dæ når du gir oss en god klem.

Vi savne å hør den nydelige stemmen din når du engasjert fortelle oss nå.

Vi savne den trillende latteren din som alltid gjord oss så glad.

Vi savne den kjappe replikken din, humoren, alle planene dine.

Vi savne varmen du utstrålte, godheten, omsorgen, kjærligheten din.

Vi savne håndballjenta vårres, scooterveitja, familiemennesket, Vi savner dæ kjære Vildemor.

Kjære Vilde du va et så vakkert menneske, no e du en vakker engel.

Hver dag kjenne vi på nærvære dett. Du er her no. Vi kan itj nå dæ, men vi kan føle deg.

Æ sjer dæ ofte ferr mæ og æ snakke ofte t dæ. Du lytter, nån ganga nikke du, smiler eller rekke tommelen opp. Om æ ber deg om en klem, kan æ føl at du legge hendern din rundt halsen min og gir av din godhet.

Du e her sammen med oss, gir oss styrke, men på en anna måte enn det vi skoilla ønska.

Vi er triste og vi gråter, men Vilde det er ikke din skyld at vi er triste og gråter. Du hadd så stor livskraft, du villa lev, du ga aldri opp.

Du har gitt oss alle sammen så utrolig mye kjærlighet. Vi er så takknemlig for tiden vi fikk med deg.

19 år og fem måna fikk vi sammen. Mange millioner gode minner har vi som vi kan ta frem og varme oss på.

Din livsglede og din glede over de små ting i livet, ditt pågangsmot og styrke, din evne til å tåle, din evne til å glede og til å gi omsorg og kjærlighet vil vi bære med oss som verdifulle skatter i våre hjerter.

Du er den modigste og vakreste av alle. Kjærlighetssporene du har satt i hjertan vårres har forandra oss, gjort oss til bedre menneska.

Vilde-styrken skal bære oss fremover, gi oss mot og styrke til å fortsette livene våre uten deg ved vår side. Vilde-styrken skal få kjærligheten til å fortsette å vokse.

Vilde vi skal klare oss. Sammen skal vi klare oss.

Kjære Vilde, du skal aldri, aldri bli glemt. La oss gråte våre tårer i sorg over at ditt liv sammen med oss på jorden er over og i glede over at vi har fått lov til å ha deg så nær.

 

Vi elsker deg for alltid kjære Vildemor.

 

-Hilsen Andrea-

Vilde. Fighteren vår som aldri ga seg.

Fighteren vår.  Sola vår. Hjertet vårt. <3

Den 20. april døde vår aller kjæreste Vilde. Vi kan ikke forstå det helt. Den enorme tomhetsfølelsen, sorgen og smerten over å miste henne er umenneskelig. Men når Vilde tålte og tålte, dag ut og dag inn, må vi gjøre det samme nå. Vi må tåle. Vi må finne frem Vildestyrken som har flyttet inn i hjertene våre. 

Det er 01. mai, og Vilde skulle ha startet russefeiring i dag, om hun ikke hadde blitt syk. Vilde skulle vært en av de som feirer livet. Istedenfor er hun ikke her mer. Hun er borte. Hun er ikke bare bortreist for ei helg. Hun er her ikke mer. Vi forstår egentlig ikke ordene vi skriver. Det er vel ikke sant? 

Men det er sant. Hjertene våre gråter.

Vi savner Vilde så innmari mye.

Vilde fikk en fin og verdig bisettelse. Vi er så enormt takknemlig for alle som kom og delte sorgen med oss, alle som engasjerte seg og hjalp til, alle som bidro på en eller annen måte. Tusen takk!! 

 


 

Før Vilde døde fikk hun en pengesjekk fra Frøya- og Hitra videregående skole til en verdi av 10 000 kr, som hun skulle gi videre til et formål innen kreftsaken som hun brant for. Vilde hadde både formål og målgruppe klart, men rakk aldri å finne en måte å gi bort pengene på. Vi har nå opprettet en konto vi har valgt å kalle Vildes minnekonto. Pengene som kommer inn der skal gå til gleder i hverdagen for unge voksne kreftsyke, som var formålet Vilde selv ville bruke pengesjekken sin på. 

Etter at vi opprettet minnekontoen har det strømmet inn med penger. Tusen hjertelig takk for alle bidrag. Dersom du har lyst til å støtte dette formålet, er kontonummeret 4212 06 24932 . Spre det gjerne videre til alle du kjenner #vildesminnekonto

 

-Vit at vi elsker deg, forguder den du er. Vit at vi savner deg, skulle ønske du var her-

-Storesøstrene Mari og Andrea

 

Det er ikke hvert år påskeferien går til Frøya

På tirsdag dro hele gjengen til Frøya for å være ei natt. Jeg har ikke vært på Frøya på 6 uker, så det var både godt og litt rart å være hjemme igjen. Da vi kom hjem hadde super-nonno og super-nenne allerede ordnet i stand huset vårt til et kjempekoselig påskehus både innvendig og utvendig! I går kom de med middag til oss og verdens beste tante Gikke har hatt storproduksjon av bakverk som hun sendte med oss til byen. Det er så godt å ha så mange gode hjelpere rundt seg, som gjør alt så mye lettere for oss. Til tross for at feberen min ikke tok ferie samtidig som meg, og formen ikke har vært på topp, tok vi oss en tur ut for å besøke farmor og tante Hilde også! Ingen Frøyatur uten.


I går fikk jeg besøk av to venninner som hadde med seg dette påskeegget til meg, hihi!


Vi kan vel konkludere med at den lille ferien vår ble vellykket!

Jeg trodde egentlig jeg var tydelig nok i mitt forrige innlegg, men jeg sier det igjen. Det er fortsatt mange som skriver "god bedring, heier på deg, dette går veien, dette klarer du" og så videre til meg. Men det er ingenting som heter god bedring for meg, for jeg blir aldri bedre. Det går ikke an å si at jeg skal klare dette, når jeg ikke styrer over det selv. Det har vært fint med den støtten, så lenge det var håp. Men nå er det ikke håp lengre, jeg blir ikke frisk. Gode ord er uansett hyggelig, bare ikke det som går på at ting blir bedre, for ingenting blir bedre for min del nå. 

Håper alle har ei fin påske, det har iallefall jeg! I natt skal jeg overnatte på Tiller, det blir godt :-)

Lenge siden sist

Heihei! 

Jeg tenkte at jeg bare skulle gi en liten lyd fra meg. På mandag tok jeg ny beinmargsprøve og den ga oss ikke det svaret vi hadde håpet på. Den viste for mye kreftceller til at jeg kan transplanteres. Sykehuset har den siste uka lagt opp til at jeg skal få være mest mulig "hjemme." Med hjemme mener jeg til søstra mi på Tiller. Det har jo mer eller mindre blitt vårt andre hjem, det. Jeg har fått antibiotika før jeg har dratt fra sykehuset på formiddagen og når jeg har kommet tilbake i 23-tiden på kvelden, med andre ord har jeg kun tilbragt natta på sykehuset. I natt våknet jeg med 40,2 i feber, så nå har de dessverre gått tilbake til å gi meg fire doser antibiotika daglig igjen, som betyr litt mindre tid på Tiller. Den siste uka har vi bare gjort ting vi, eller kanskje jeg? synes er gøy, haha. Det har blitt en del på shopping, noen bilturer med pappa, en jentekveld med gode venninner, vært på familiefotografering, slappet av hjemme med familien, lekt med Vilma - rett og slett gjort ting som jeg finner glede i. 


På fredag hadde jeg overnattingsbesøk på sykehuset  av Andrea og Mari igjen :)


Jeg er glad for at vi klarer å ta en dag om gangen, det gjør at jeg til tross for alt, kan si at dette har vært en fin uke.

I dag har verdens aller beste Nonno bursdag, så når jeg får permisjon snart, går turen rett til Tiller for å gi henne en stooor god klem! Og siden jeg vet at Nonno er fast leser av bloggen, så må jeg nesten få skrive en litt personlig hilsen: Jeg er super-duper glad i deg og jeg gleder meg til å feire dagen din i dag <3

Alle disse stundene som er gull verdt

Stort sett er det mamma som overnatter hos meg på sykehuset, av og til pappa, men i natt var det Mari OG Andrea, haha gjett om det var gøy da! Det ble veldig fullt på det lille sykehusrommet mitt, men vi får til det vi vil. Skjønner ikke hvorfor vi ikke har tenkt på dette før, altså. Vi koste oss med ost og kjeks, litt snakking og mye fliring. En vellykket kveld med andre ord! Jeg har verdens beste søstre, det er det ingen tvil om. Sammen er vi en perfekt liten trekløver.








Haha, alt skal disse nattevaktene forholde seg til også. Jeg er iallefall veldig takknemlig for at de lar oss gjøre slike ting som betyr så mye!



Fine overnattingsgjestene mine <3



I dag tidlig kom pappa til meg og når jeg fikk permisjon, dro vi til Trondheim Torg på litt shopping før vi kjørte oss en tur (med såklart Charlotte Audestad på full guffe.) Jeg og pappa hadde en kjempekoselig stund sammen i dag. Like koselig som alltid <3

Det ble litt mye med all denne shoppinga, så vi fant ut at vi måtte ta oss en liten pause med frozen yoghurt, noe som aldri slår feil.


Haha, papsen min er ikke en kjedelig person å dra på shopping med for å si det slik! 

I går fortalte jeg så vidt om en kjempeoverraskelse jeg fikk av Hitra og Frøya vgs her om dagen. En representant fra Frøya videregående kom å besøkte meg på sykehuset, noe som i seg selv var veldig hyggelig og hun hadde med seg en sjekk på hele 10.000 kroner!! Og jeg skal få bestemme hvilket formål innen kreftsaken de pengene skal gå til!! Ååh, jeg ble så glad og så overrasket. Jeg har det veldig klart når det kommer til hvilken aldersgruppe som skal få nytte av disse pengene, men jeg har enda ikke tenkt ut hvordan. Det blir spennende å finne ut av dette i dagene som kommer, hihi! 



Tusen hjertlig takk til Hitra og Frøya videregående skoler, dette betyr veldig mye for meg! :) 

Intimkonsert med Charlotte Audestad

I dag fikk jeg besøk av selveste Charlotte Audestad her på sykehuset!! Hun holdt en vakker intimkonsert for både pasienter, pårørende og sykepleiere. Min kjære mamma vet godt hvor mye Charlotte og sangene hennes betyr for meg, så hun bestemte seg for å ta kontakt med henne og verdens herligste Charlotte skuffet ikke, hun ville gjerne komme å synge og spille noen sanger for oss. Blant publikum ble det både latter og tårer, og det er slettes ikke rart med hennes fine stemme og gode formidlingsevne. Etter konserten ble jeg, mamma, pappa, Vilma, begge søstrene mine, nonno, nenne, Gudmor Unni og Charlotte sittende en stund og drakk litt kaffe og spiste en kjempegod pavlovakake som Gudmor hadde lagd. Det ble en veldig koselig stund og jeg ofret ikke en tanke til den beinmargsprøven jeg skulle ta like etter konserten. Det var så godt å bare kunne glemme alt for en stund og bare kose meg. 


Vilma klimpret litt på ukulelen sin, mens Charlotte sang og spilte, jeg tror nok allerede at Charlotte finner en liten fan i Vilma også, hihi. 


But first.. let us take a selfie ;)




Tusen takk til både fantastiske Charlotte og den herlige familien min for en kjempefin formiddag <3 

I går fikk jeg meg forresten en kjempeoverraskelse fra Hitra og Frøya vgs, den skal jeg fortelle dere om i morgen!

En blodig dag

Haha, den overskrifta hørtes kanskje litt brutal ut, men det er ikke så ille altså. Det startet i natt, med at jeg våkna, gikk på badet en tur og oppdaga at jeg hadde blod flere steder på nattskjorta mi. Med så lite blodplater som jeg har for tiden, skal det ikke store såret til før blødninga ser ganske ille ut. Det var altså bare en liten rift der kateteret er satt inn og problemet ble løst med å dekke det godt til med ekstra kompress og et stort plaster. Da jeg våkna i dag tidlig, skulle det vise seg at blodet mitt ønsket seg enda litt mer oppmerksomhet av oss på utsiden. Jeg satte meg opp i senga og hostet en uskyldig liten host, og opp kom det en heslig, levret blodklump. Æsj, jeg kjenner jeg blir kvalm bare av å skrive om det. Dessuten våknet jeg opp med hodepine i tillegg og hodepinedag betyr ofte blodtransfusjonsdag, og riktig nok, jeg skulle få både to enheter med blod og en enhet med blodplater. Det var da jeg tenkte at nå, nå var det sikkert nok blodsnakk for denne dagen, men bare for å sette prikken over i'en så blødde jeg litt neseblod fra morgenen av også. Egentlig så skjønner jeg blodet mitt ganske godt. Det må da vært mye triveligere å være på utsiden av kroppen min, når det kriges slik på innsiden. Jeg skal prøve å ikke klage så mye over det, for når jeg tenker meg om ville jeg gjort hva som helst for å kommet meg på utsiden av min egen kropp for tiden, om jeg hadde bodd på innsiden. Inni kroppen min er alt på en snurr, det kriges, brytes ned og kjempes for å bygge det friske opp igjen, mens på utsiden foregår det mange solskinnsdager og fine stunder. Når vi først snakker om solskinnsdager; i dag var virkelig en stor dag!! Min gode og ikke minst SPREKE farmor tok veien helt fra Frøya til Trondheim for å besøke meg på sykehuset. For en 91 år ung (hihi) dame, er det nok ikke bare bare å bestemme seg for å ta seg en dagstur til Trondheim. Heldigvis for oss alle stilte mitt kjære søkenbarn opp, så hun fikk en god biltur innover. Det var kjempekoselig å gi farmor en stor og god klem! Det er nok rart for oss begge å være så langt borte fra hverandre over så lang tid. Nå satser vi på at det ikke blir så alt for lenge til jeg kan ta turen til Frøya for å besøke henne i stedet.


Fine, gode farmora mi <3


Supersøskenbarnet mitt som stiller opp som sjåfør når det trengs! Takk for en fin dag <3

Morfinplaster

Legene og sykepleierne er veldig opptatt av at jeg som pasient skal ha minst mulig smerter og plager, og sier de har noe mot alt som måtte komme, så det er bare å si fra om hva som helst, når som helst. De siste to ukene har vært langt ifra smertefrie, for kuren jeg har vært igjennom er veldig harde mot spesielt slimhinnene. Sist gang jeg fikk B-blokka, som kuren heter, fikk jeg høre fra legene at de ikke har opplevd noen som har klart seg bra gjennom denne kuren før. Jeg føler liksom det er litt slik nå, at kroppen har bestemt seg for å ta igjen alt den ikke gjorde mot meg sist gang, haha. Jeg har fått ganske høye doser med panodil og nobligan for å lindre smertene. Det har til en viss grad funket på munn og svelg, men magen har egentlig bare blitt verre og verre. Jeg har ikke klart å pusset tennene ordentlig på lang tid og det er ikke sjelden jeg må gå dobbelt for å klare å bevege meg fra a til b. Jeg har egentlig ikke vært så opptatt av å ta bort smertene. For det første har jeg blitt så vant med å alltid kjenne på noe, men den største grunnen er vel en annen. Jeg tenker som så at dette er kun en smakebit på hvordan det vil bli under den forhåpentligvis kommende transplantasjonen og at det jeg kjenner på nå er jo ingening, jeg må jo bare klare å holde ut. Det er nok en litt rar tankegang, for ingen vil jo egentlig kjenne på smerte, man vil jo ha det best mulig til en hver tid. Selv om jeg har lært meg å tåle en støyt, er det i bunn og grunn litt godt å ha leger og sykepleiere som bare tar valget, eller som spør meg om jeg ønsker noe mot smertene heller en gang for mye enn for lite. I dag fikk jeg morfinplaster festet på meg, men i og med at den beste virkningen ikke setter i gang for fullt før det er gått 12-24 timer, har jeg fått en dose morfin i tablettform også. Jeg kan ikke si det er en drømmesituasjon å gå inn i helga med betennelse i magen, sår munn og feber, men jeg har hatt en fin dag allikevel. Jeg har vært på permisjon, der jeg sov for det meste, men når jeg hørte en søt liten latter og en hånd som strøk meg over hodet, måtte jeg bare slite opp øynene å le litt. Lille Vilma hadde krabbet seg bort til sofaen der jeg lå og stilt seg opp ved siden av meg for å kose, verdens skjønneste altså! Nå har jeg besøk av supersøstra mi Mari og vi har en koselig fredagskveld her på sykehuset. Jeg er så heldig som har folk rundt meg som kommer og er sammen med meg uansett om jeg bare ligger og sover, eller selv om jeg bare er helt stille og ikke orker å kommunisere noe særlig. Midt i en så uheldig situasjon, er det allikevel så mye jeg er takknemlig og glad for.


Rart at dette lille plasteret skal virke så lindrende mot smerte, egentlig.


Iskald saft kan funke lik så bra som smertestillende det, altså!


Noen ganger lurer jeg på hvordan dette lille mennesket, får plass til et så stort hjerte inni seg. God som gull, det er hun iallefall! 


Når tante Vilde bare ligger på sofaen, er det veldig greit å ha en så morsom morfar, hihi!

God helg alle sammen! :)

Endelig en gladnyhet!!

Noe av det jeg hater mest med sykehus er at alt skal være så hvitt, kjedelig og sterilt. I enden av løpene på det sentrale venekateteret mitt er det ikke overraskende hvit kompress på. Etter å ha spurt opp til flere sykepleiere om det ikke var mulig å få rosa kompress, var det et morsomt syn som møtte meg da jeg ankom sykehusrommet i går kveld. På tralla mi stod det to ruller med kompress, en lilla og en rosa. Haha, det skal ikke så mye til for å gjøre meg glad altså. Da jeg våknet i dag tidlig med høy feber, nok en gang, hjalp det veldig å vite at jeg skulle få knallrosa ender på det sentrale venekateteret! Jeg hadde håpet at jeg skulle klare meg mer enn 2 dager uten antibiotika før feberen slo til for fullt igjen, men i og med at sårheten i munn og svelg kjennes litt bedre, måtte jo bare kroppen min svare med å gi meg noe annet! 



Jeg vet ikke med dere, men jeg foretrekker iallefall freshe farger over hvitt. Noen fordeler må det jo være med å være eneste ungjenta på avdelinga, synes jeg. 


JA, forresten, tilbake til overskrifta. Det var verken rosa kompress eller høy feber som var dagens gladnyhet. Fram til jeg dro på permisjon i 16-tiden i dag, sov jeg nesten i ett strekk. Feberen slo meg visst helt ut. Mens jeg var midt i min søteste søvn, hadde mamma og pappa en liten samtale med legen min. Han fortalte dem at det ikke var noen kreftceller å se i blodet nå og det vil bli tatt ny beinmargsprøve etter helga. JEG ER SÅ SPENT! Man kan jo aldri vite hva den beinmargsprøven vil vise, men det er jo uansett et positivt tegn at kreftcellene i blodet er borte. I takt med synkende leukocytter, altså kreftceller, har også immunforsvaret mitt gått helt i null. Uten immunforsvar er ikke så rart at feberen kommer. Det er noe jeg bare må regne med. Akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre om høy feber, så lenge jeg snart blir klar for transplantasjon. Krysser virkelig alt jeg har for at legen skal komme med et positivt resultat etter beinmargsprøven som skal taes til uka. Jeg kjenner at jeg, eller vi, virkelig trenger en skikkelig opptur nå!

Bildedryss fra en fin dag med favorittgjengen min

Jeg skal ikke legge skjul på hvor lei jeg er av sykehuset og mitt mål om dagene er vel mer eller mindre å komme meg fortest mulig på permisjon og bare jeg klarer å kutte ned med ett minutt mindre for hver dag er jeg lykkelig! I dag tok jeg igjen turen til Tiller i rett tid. Det er ikke så mye variasjon i dagene for tiden, men jeg har det så fint allikevel. Jeg kjenner at jeg har et stort behov for hvile og da må jeg bare lytte til kroppen min. 
I løpet av de ukene jeg har vært innlagt denne gangen, har det plutselig blitt herlig vårvær ute! Det passer meg egentlig veldig godt, men det var bare ett lite problem; jeg hadde jo bare med meg en tykk vinterjakke og den har vært litt i varmeste laget de siste dagene. MEN heldig er jeg som har verdens beste nonno og nenne som tar turen fra Frøya til sykehuset med en splitter ny vårjakke til meg! Plagget er virkelig en oppkvikker i hverdagen og den måtte jo bare testes ut i dag. Oransje og fresh og akkurat passe varm på dager som dette!


Når jeg ankom sykehuset etter permisjonen i går kveld, lå det en hyggelig pakke på rommet mitt. I pakken var det blant annet såpebobler og i kortet stod det at det ikke var mulig å blåse såpebobler og være trist samtidig - og det stemte jo, hihi. 



Alltid godt å ha noe nytt å ha på seg og med en så kvikk farge i tillegg må jeg bare si at den passet meg midt i blinken. Jeg satser på at snøen holder seg langt vekk de kommende dagene, så jeg får masse bruk for den nye vårjakken! 




En god dag

Endelig kan jeg si at dette, det har vært en god dag! Den har langt i fra vært perfekt når det kommer til bivirkninger og smerter, men alt det gode overskygger alle plagene. Med litt forhandlinger på sykehuset, fikk jeg kutta ned betraktelig på hva jeg skulle få intravenøst og kunne dermed ta turen til Tiller på permisjon allerede i 12-tiden! Utover dagen har formen vært stigende og ingenting er bedre enn det. Eller.. det hadde jo vært et stort pluss å våkna opp i god form også da! Slike dager er så viktige. Det er på en slik dag jeg kan samle masse ny energi og motivasjon til å kjempe videre. Det er på slike dager jeg innser at det blir faktisk bedre. Hvis jeg sammenligner formen min fra i dag og kun to dager siden, er det som himmel og helvete. God form kan vel defineres på så mange måter og min gode form er ett par.. kanskje hundre hakk under normalen, men jeg har blitt vant med å ha det slik og det er greit - akkurat nå, for det skal bli bedre. 


I dag har jeg tilbragt hele dagen på Tiller med Andrea og Vilma og vi har hatt det så fint! Vi har for det meste slappet av og tatt det helt med ro, men en god tur i kveldssola var slettes ikke feil i dag, kjenner jeg!

En liten kveldsoppdatering

I går når jeg la meg kunne jeg endelig si meg ferdig med denne kuren.. igjen. På den ene siden vet ikke helt om jeg vil si endelig, egentlig, for det føles så utrygt å skulle gå så "lenge" uten cellegift. På den andre siden føles det allikevel godt. Jeg må bare jobbe litt med tankene på at denne dosen var bra nok til å holde kreften unna fram til transplantasjonen, men det er det bare tiden og en beinmargsprøve som vil vise. Dagen i går bestod av 3 poser cellegift og ei cellegiftsprøyte i rumpemuskelen, men jeg fikk lurt meg en tur bort fra sykehuset allikevel. Formen var ikke noe å skryte av i går, men jeg og mamma gikk oss en liten tur her på Tiller, bare for å trekke frisk luft i lungene. I dag når jeg våkna var ikke formen blitt noe bedre, men det hjalp litt å tenke på at dette skulle bli en dag uten cellegift. Jeg stod opp til en ganske sår munn og svelg, noe som ikke er uventet etter en slik runde med cellegift. For å klare å spise uten alt for mye smerter, har jeg fått en del paracet. De prøvde å friste med en deilig blanding av paracet med skogsbærsmak, lokalbedøvelse og matfløte, men for å si det slik; lukta og synet av det var nok for min del, jeg holder meg til paracet i fast form!


Etter dusjen i dag var det liten tvil om at dette var en dag for blodtransfusjon. Jeg hadde ikke vært lenge i dusjen før jeg kom stupende ut av badet, andpusten med hjertet i halsen og måtte bare legge meg rett ned i senga før jeg gjorde noe som helst annet. Det kan være litt frustrerende til tider, at kroppen aldri gir slipp på alt. At den bare må plage meg med noe, men hver lille ting som kan gi meg litt mindre plager er en stor lettelse! Så i dag kan jeg vel si hurra for smertestillende og blod! En annen ting jeg kan juble litt over i dag er at jeg endelig er ferdig med antibiotika, enn så lenge. Etter nesten 2 uker med faste antibiotika-tidspunkt, er jeg plutselig litt mer fri - og godt er det! Etter en lang og god ettermiddag her på Tiller, tar jeg og roomien min, mamma, turen tilbake til sykehuset. 

Ønsker alle sammen en god natt :)

En type sliten som søvn ikke kan gjøre noe med

Det er ikke til å legge skjul på at beskjeden om at immunterapien ikke virket, var en stor nedtur. Denne nye runden med høydose cellegift har også satt sine spor på kroppen. Jeg har kjent det på kroppen før, men aldri har jeg vært så sliten som nå. Det er en type sliten som ikke kan sammenlignes med noe jeg har vært borti før. Jeg sliter med å holde øynene oppe, og kroppen er tung å bære, men jeg holder fast ved håpet på at alt dette vil være verdt det til slutt. For det tror jeg det vil. Samme hvor lang tid dette måtte ta - jeg skal klare dette og jeg skal ta tilbake livet mitt. 


Å være på sykehus, kan slettes ikke sammenlignes med et hvilehjem. Det skjer noe hele tiden. Her er et bilde av  morgendosen med medisiner og antibiotika før dagen virkelig starter. De første nettene av kuren var veldig slitsomme, med mye intravenøs væske, ble det mange turer på do. For å følge nøye med at den sterke cellegifta ble skylt ut fort nok og godt nok, ble det tatt blodprøver, målt pH og gitt motgift, uansett tid på døgnet. Jeg var ferdig med siste dose motgift før natt til i dag skulle starte, noe som førte til en mye roligere natt med bedre søvnkvalitet. Å ligge på sykehus kommer nok aldri til å bli så avslappende som man skulle ønske, men all søvn og hvile er bedre enn ingenting.




Det føltes litt godt å ta helg når jeg visste at mye av det verste var gjort, og ekstra hyggelig var det å komme tilbake fra en liten fredags-perm med denne lappen fra en sykepleier. Det er ikke så mye som skal til for å gjøre den lille forskjellen :) 


Uansett hvor håpløst det kan føles og uansett hvor sliten jeg er når de små øyeblikkene skjer, er det alltid like koselig å ha bilder å se tilbake på når jeg legger meg ned for å sove på sykehusrommet jeg er så lei av at ingen ord strekker til. Nå er det ca. to timer igjen av dagens siste dose med cellegift og ernæring før jeg tar natta. Krysser virkelig alt jeg har for en bedre dag i morgen, med noen timer mindre søvn og mange flere gode stunder!!

Ønsker alle sammen en god natt :) 

Avhengig av å fylle dagene med positive opplevelser

På tirsdagen startet jeg opp med høydosen. Jeg begynte med en liten dose som pågikk i fem minutter, etterfulgt av en en testdose på 1 time og deretter hoveddosen med methotrexate som gikk inn på 23 timer. Jeg synes å huske at jeg ble veldig kvalm av denne kuren sist gang, så det var veldig uventet at jeg skulle sitte her nå uten å så mye som ha kjent på litt kvalme en gang. Jeg skulle også egentlig ha fått tre cellegiftsprøyter i ryggen, men akkurat det er blitt litt utsatt. Jeg har såpass lite med blodplater, at legene ikke tar sjansen på å stikke meg nå, med fare for blødninger. Til tross for at jeg ikke finnes kvalm, så kjennes det på kroppen at jeg på nytt har fått den sterkeste høydosen. Jeg er veldig trøtt og sliten og sover mye. Det er også mye som skjer på natta under denne kuren, så søven blir ikke så sammenhengende heller. Det er både blodprøver, måling av pH, puls og blodtrykk, bytting av medisiner, nedkoblinger, oppkoblinger og ellers de vanlige sjekkene. Nattevaktene er veldig gode på å ikke gjøre så mye ut av seg, men det er noe med det uansett. Det blir ikke den samme gode søven, men jeg får bare holde ut og satse på at det vil være verdt det til slutt. Innimellom all hvilen på dagtid blir det også såklart tid til en del gode stunder og noen utflukter.


I går gikk turen nok en gang til Nidarøhallen for å se på litt håndball! Må jo bare benytte alle anledninger til å komme meg litt bort fra sykehuset.


I dag gikk vi oss en tur ute i sola og spiste litt lunch. Det er så utrolig herlig å bare være ute når været er så fantastisk! 


Jeg har det så fint med denne gjengen! Jeg kan virkelig ikke få sagt det nok hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha den fantastiske familien jeg er så heldig å være en del av :)
Nå får jeg snart et par timer fri fra stativet mitt og for første gang på 18 (!!!) dager skal jeg ut av sykehuset og planen er å komme meg inn i ett annet hus og se en annen stue. Jeg skal besøke søstra mi og HERLIGHET det skal bli godt. Selv om jeg ikke går å tenker så mye på det hver eneste dag at jeg er så lei av sykehuset, kommer det allikevel over meg når jeg først skal ut. Da kjenner jeg virkelig hvor lei jeg egentlig er. Gleder meg iallefall til å få litt fri nå, tiden skal NYTES!!

Ett forsøk til

I dag ble jeg koblet fra medisina vi alle var så spente på, som ga oss alle et så stort håp og som vi alle trodde skulle være det rette for meg. Da infusjonen ble stoppet, fikk jeg et valg om å ta fri frem til i morgen tidlig, bare komme meg bort fra sykehuset litt, gå en tur og få tankene over på noe annet. Etter å ha tenkt meg litt om fant jeg ut at jeg ikke ønsket det, jeg ville ikke ta sjansen på å vente enda litt til, jeg ville bare komme i gang, bli ferdig med det og finne ut en gang for alle om dette går veien. Nå har jeg startet opp med en ny runde høydose cellegift. Methotrexate'n var den jeg responderte best på i høst, så det er den vi prøver ut nå igjen. 


Nå legger vi all vår lit til den gule posen der!! Håper den gjør susen og fjerner all dritt i kroppen min for godt. Som dere ser så har jeg også fått blod i dag, eller jeg holder på å få nå. Plana var at jeg skulle få det i morgen, men i og med at jeg var så slapp og hadde såpass hodepine fikk  jeg heldigvis ett par poser i dag i stedet. Det er vanskelig å beskrive følelsen fra før jeg får blod til etter, det er virkelig STOR forskjell. Jeg føler meg som ett helt annet menneske. 



Jeg har bestemt meg for å nyte hvert et sekund før kvalmen slår til for fullt, så i dag har jeg og mamma stelt negler, lagd armbånd med perler jeg fikk låne på sykehusskolen og kidnappet tantegullet mitt, Vilma for noen timer, før mamsen og papsen hennes også kom en tur. Noe av det beste med denne dagen må være at den har bestått av null paracet!! Ingen smerter i rygg og ben og feberen er fortsatt på vei ned. Og bare for å gjøre denne fra før fine dagen enda finere, så har jeg nå fått besøk av storesøstra mi Mari! Forresten, i går skulle jeg egentlig få besøk av NRK Trøndelag her på sykehuset. Vi skulle snakke om den revolusjonerende medisina jeg fikk.. nesten litt ironisk med tanke på at det var akkurat dagen i går jeg fikk vite hvor jævli bra den ikke virka på kreften hos meg. Jaja, jeg har i det minste fine og freshe negler, så skal ikke klage :)  

Nå skal jeg kose meg videre med søstra mi! Håper dere har en fin tirsdagskveld :)

 

Kan det snart komme noe bra?

De siste dagene har vært litt tunge, jeg har følt det på meg at ting ikke er som det skal. Jeg har følt meg i dårlig form, noe som ikke er så rart med tanke på at jeg har hatt såpass feber. Jeg har tidligere skrevet at jeg ba om å ikke få detaljert informasjon om hva som skjer omkring sykdommen min, men jeg forventet uansett å få beskjed om noe positivt skulle vise seg å skje. Ingenting ble sagt, og jeg turte ikke spørre.. jeg var alt for redd for svaret. I går kjente jeg veldig på redselen for å ikke vinne over kreften, og vips så hadde jeg fått meg en samboer på sykehusrommet! Mamma nølte ikke ett sekund, for jeg tror hun vet akkurat like godt som meg hvor trygg jeg blir av å ha henne her på sykehuset med meg. Feltsenga til mamma ble satt opp og jeg sov en god natt søvn. 


I 10-tiden i dag tidlig fikk jeg vite at jeg skulle ta en beinmargsprøve. Inne hos legen fikk jeg vite at de hvite blodcellene var steget en del igjen og at han skulle sjekke hvilke celler dette var. Jeg var ikke i tvil, alt jeg hadde tenkt og følt på de siste dagene stemte. Medisina virker på 50% av de som får prøvd den. Jeg er dessverre blant de 50% den ikke virker på. Kreften vokser og om det ikke er noe drastisk som skjer over natta, avsluttes medisina i morgen. Vi skal prøve en siste gang med en runde høydose cellegift. Og det lille håpet som er, holder jeg fast på og NEKTER å gi slipp før jeg må. Nå må vi bare ta en dag av gangen og håpe på det beste, vi gir ikke opp. Ikke enda. 




Det er ikke bare-bare å få i seg nok væske og næring, så da er det veldig greit å få det intravenøst, det kan kanskje hjelpe meg til å føle meg litt mindre slapp også, i tillegg til at jeg slipper stresset med å få i meg nok. 


I dag har vi både grått og ledd, spilt kort og drukket brus, snakket og hatt det fint. Jeg er evig takknemlig for den fantastisk fine familien jeg har, som kommer til sykehuset å gjør vonde dager så gode! Uansett hvor lite håpet noen gang kan være, er det utrolig hvor mye det hjelper å ha noe å holde fast på. Et lite håp er nok, jeg har bestemt meg for å kjempe meg gjennom denne kampen, uansett hva som måtte komme.

Høy feber og håndballkamp

De siste dagene har jeg vært ganske utslått av feber og jeg håper virkelig den nådde sin topp i dag, da tempraturen viste hele 39,6. Med så høy feber og en veldig sliten kropp har det ikke fristet litt en gang å sette seg ned foran pc-skjermen for å blogge. I dag har jeg klart å holdt feberen litt nede med paracet , eller jeg liker å tro at den faktisk er på vei ned også da, så i dag dro jeg på håndballkamp igjen. Jeg fikk framskyndet antibiotikaen litt og dermed var jeg klar til europacup-kampen ble blåst igang, en kamp som forsåvidt ble aaalt for spennende! Det ble dessverre ettmålstap til Byåsenjentene, men jeg hadde uansett en kjempefin opplevelse i Nidarøhallen i dag. Alltid godt å komme seg ut og med håndball på planen kan det ikke bli bedre. 


Og i dag var det ingen andre enn Vera som kunne bli banens beste!
Nå får jeg straks besøk av Malene. Denne lørdagen ble nok bedre enn hva jeg trodde når jeg våkna i dag tidlig, for å si det slik! Ha en fin lørdag alle sammen :)

Ungdomsgruppen i kreftforeningen

Ungdomsgruppen i kreftforeningen, også kalt UG er en selvstendig, landsdekkende organisasjon drevet på frivillig basis av unge som selv har opplevd kreftsykdom. UG ble startet i 1983 og er tilknyttet kreftforeningen. Ungdomsgruppen gjør et viktig arbeid for unge som er direkte eller indirekte kreftrammet. Det er stadig vekk arrangementer som skjer her i Trondheim og når det passer seg slik, blir jeg med. I kveld trosset jeg feberen og dro med meg stativet mitt en tur til Vardesenteret på spillkveld. Det er alltid like koselig!


I dag var vi hele 10 stykker og jeg storkoste meg! 

Det er så fint at det finnes muligheter til å treffe noen som har vært gjennom det samme, som enten selv har kjent det på kroppen eller følt frykten av å miste noen man er glad i. Før jeg ble syk var det alltid noe jeg var en del av, enten det var håndball, skole eller festing - rett og slett normale ungdomaktiviteter. Når jeg var med venner kunne vi føre en samtale som gjorde at jeg følte jeg var en del av noe. Samme hvor rart det kan høres ut, er det slik jeg føler det med denne gjengen. Okei, "rart" var kanskje feil ord å bruke men jeg mener; uansett om vi snakker om bivirkninger, medisiner eller senskader av stråling, operasjoner og cellegift, føler jeg at dette er noe jeg er en del av. På ett eller annet vis har jeg klart å innstilt hodet mitt på at det er stort sett dette som er livet mitt nå, uten noe mer om og men og jeg har funnet ut at galgenhumor kan være noe av det morsomste i hverdagen min. Jeg skulle for alt i verden ha hatt et helt annet samtaleemne med vennene mine, men jeg har lært viktigheten av å gjøre det beste ut av en hver situasjon. Akkurat nå er det dette miljøet som gjør at jeg føler jeg er en del av noe på ordentlig. Jeg gleder meg til den dagen mitt interessefelt er blitt utvidet, men uansett vet jeg at i disse har jeg har fått venner for livet!

Nå er jeg tilbake på sykehusrommet og feberen er tilbake etter at den har lekt gjemsel med paraceten - nye blodkulturer og en runde med antibiotika venter. Ønsker alle en god natt!

Feber igjen

Når immunforsvaret ligger på null, er det ikke alltid så lett å unngå infeksjoner i kroppen. Da jeg våknet i dag tidlig var kroppstemperaturen min på 38,6 og jeg kunne ganske tydelig kjenne tegn på feber. Ved feber på 38,5 og over er det vanlig prosedyre å ta blodkulturer, samt oppstart av penicillin\antibiotika. I og med at mitt eget immunsystem ikke er noe å skryte av i disse dager, er det greit å ha midler som kan hjelpe!
Kroppen min er ikke så veldig gira på trening i dag, kjenner jeg. Siden jeg har en del lekser å gjøre og en prøve å øve til, passer det jo veldig fint med en dag jeg ikke orker så mye annet enn å sitte stille. 


De gangene det taes blodkulturer, må jeg også bli stukket i hånda. Jeg har egentlig ikke noe i mot sprøytestikk og har blitt veldig vant til det, men jeg kjenner hvor godt det er å ha sentralt venekateter. Det hadde ikke vært så veldig gøy å våknet opp til blodprøvestikk hver morgen. 


Trengte også påfyll av trombocytter i dag, eller for å gjøre meg litt mer forståelig: blodplater. Jeg er så takknemlig for alle blodgivere der ute!

Trening er ikke som det en gang var

De som kjenner meg godt vet at håndball og trening har vært lykken i livet de siste årene, det kunne aldri bli for mye. Det hadde ikke så mye å si om jeg var i håndballhallen, på treningssenter eller ute i naturen, bare jeg fikk være aktiv og oppnå resultater. Kreftdiagnosen satte en stopper for stigende form og bedre resultater.


Da kreftdiagnosen kom ble hver minste lille gåtur et stort tiltak og jeg kunne kjenne det allerede før jeg gikk ut hvor svimmel jeg ville bli og hvor blytunge føttene mine ville være. Jo svakere kroppen min har blitt, jo mer har motivasjonen til å i det hele tatt prøve å holde kroppen ved like forsvunnet. Innerst inne vet jeg alt for godt at kroppen min trenger all mosjonen den kan få, men noen gang føles det så meningsløst. Jeg har alltid trent for å oppnå resultater, for å bli bedre, løfte litt tyngre og løpe enda litt fortere, ikke for å holde formen jeg er i nå. Ikke for å klare og stå oppreist under hele tannpussen før jeg må finne meg en stol. Ikke for å orke være med på en matbutikk. Det har i lang tid føltes så meningsløst. 


Jeg har tenkt litt enkelt, at jeg starter med treninga etter transplantasjonen, det er jo ingen vits i å starte før når kroppen uansett blir tatt tilbake til null. Men i går bestemte jeg meg. Jeg ba om å få snakke med en fysioterapeut og nå har jeg har både fått et aldri så lite styrkeprogram, innvilget gåturer på sykehusområdet og på avdelinga har jeg en ergometersykkel til rådighet. Det er rart å tenke på hva trening en gang var, og hva det er nå. 


I går utnyttet jeg muligheten til å gå en tur og GUD så deilig det var å kjenne sola mot ansiktet!! Det skal ikke lange stunden uten til før noen solstråler gjør hele dagen min.


Sykkelen ble utprøvd, men 6 minutter var nok i første omgang..


Jeg blir nok ikke lite å se i gangene fremover! Det er godt at treningsmotivasjonen sniker seg tilbake. Å få være i aktivitet gir meg så mye! Jeg ser veldig mye frem til den dagen kroppen min skal begynne å jobbe på min side og formen stiger for hver dag. I mellomtiden får jeg bare drømme meg litt bort og tenke på hva håndball og trening en gang var for meg og hva det skal bli igjen i fremtiden!



Ny uke, større dose

I går ble mengden medisin jeg får i døgnet tredoblet og jeg tror ikke jeg merker noen forskjell. Jeg er veldig sliten for tiden og matlysten varierer. Det kan være tilfeldig at jeg føler meg ekstra sliten nå, men det kan også ha en sammenheng med den nye medisinen. 
I hele høst og frem til nå har jeg selv ønsket å ha et innblikk i resultatene av blodprøvene og jeg har lært mye av det. Nå har jeg tatt et valg om å ikke lengre få vite alt i detalj, jeg tror det kan være bedre slik. Jeg skjønner at jeg ikke har en sjans til å se hele bildet når en prøve jeg blir bekymret over er uforandret i følge legene. Å være redd, engstelig og bekymret ødelegger så mye for meg og jeg må bare gjøre det jeg kan for å unngå de følelsene. På fredag viste blodutstryket at det fortsatt er leukemiceller i blodet. Jeg håper doseøkningen kan fjerne alt av kreft i blodet, så det kan begynne å minske i beinmargen også og gjøre det aktuelt med en ny beinmargsprøve etter hvert! Jeg er så spent på om dette går og av og til tar de tankene alt for stor plass i hodet mitt. Helt til jeg kommer på at det SKAL gå. Noe annet er ikke et alternativ en gang. De bekymringstankene tror jeg bare jeg kaster i søpla. En dag av gangen!


Har funnet meg en ny favorittskjorte her på sykehuset, og jeg sverger; jeg sover mye bedre med denne! Pastell er tingen.

Hitra-Frøya og Froya.no har forresten gjort intervjuer med meg som du kan lese på deres nettsider:
http://www.froya.no/nyheter/vildes_kamp_mot_kreften/  og
http://www.hitra-froya.no/nyheter/article10706837.ece 

Ha en super dag, alle sammen! :)

Et helt halvt år

I disse dager er det cirka et halvt år siden kreftdiagnosen ble et faktum og hele min lille verden ble snudd helt på hodet. På den ene siden skjønner jeg ikke hvor de siste 6 månedene er blitt av, det er vanskelig å forstå alt som har skjedd og av og til må jeg klype meg i armen for å skjønne at det ikke bare er en drøm (les: mareritt.) Jeg husker slutten av august som det var i går, men allikevel har dette vært de 6 lengste månedene i mitt liv. 
Jeg var på den tiden innlagt på rksf Levanger (regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser), det var fredag 22. august og samme lørdag skulle jeg reise på permisjon til Trondheim for å ta del i Vilma sin barndåp kommende søndag, både som fadder og tante. Jeg kan ikke si at livet smilte, men det var bedre enn det hadde vært på lenge og jeg var veldig positiv til at nå skulle det endelig bli greit å være meg igjen. Da vi gikk fra middagsbordet den dagen, ble jeg tatt til side, personalet som hadde vakt den ettermiddagen måtte snakke med meg. Blodprøvene viste symptomer på kreft og jeg måtte sendes til videre utredning. Jeg brydde meg ikke noe særlig om det, jeg hadde jo ikke kreft. Det som tok knekken på meg den helgen var beskjeden om at jeg ikke fikk dra i barndåpen til solstråla i livet mitt; Vilma. 

Mamma og pappa kjørte til Levanger og besøkte meg på rksf samme dag som jeg fikk beskjeden og jeg tror egentlig vi alle var sikre i vår sak: jeg hadde jo ikke kreft, det skjer ikke oss. Helga gikk og tirsdag den 26. august ble jeg kjørt av ene personalet fra rksf i Levanger, til St. Olavs i Trondheim. Jeg husker jeg var spent, men samtidig var jeg så sikker på at neste dag var jeg tilbake på avdelinga i Levanger igjen for å fortsette som jeg hadde gjort de siste 2 månedene, så det var ikke noen stor sak. Jeg tok beinmargsprøve samme dag og allerede onsdag 27. august fikk jeg vite resultatet av prøven. Jeg hadde akutt lymfatisk leukemi. Kreft. Skjer dette med MEG... OSS? Jeg klarte ikke ta det innover meg og felte ikke en tåre. 


Formen var ikke så verst, de kroppslige symptomene var vanskelig å legge merke til, for det var mye av det samme jeg kjente på i tiden med anoreksi. Jeg var ganske sikker på at dette skulle gå bra og at det verste med kreftbehandlinga var at jeg mistet håret. Der tok jeg visst feil. VELDIG feil.


Allerede etter første lille dose med cellegift, skjønte jeg hva jeg hadde i vente. Trodde jeg iallefall, for lite visste jeg da om at jeg skulle ha både høydose cellegiftkurer, flere runder med helkropps stråling, uker på sykehus og beinmargstransplantasjon etterfulgt av måneder og år med opptrening og hardt arbeid for å komme tilbake til det normale liv. 


Den dagen jeg måtte innse at kampen mot hårcellene var tapt, gråt jeg mer tårer enn jeg trodde det var mulig å produsere. At jeg på ubestemt tid måtte være uten hår var en ting, det verste var kanskje hvor tydelig det ble både for meg og alle andre hvor syk jeg virkelig var og er. 


Det har vært mange nedturer, tøffe dager og vanskelige beskjeder, men alle de gode stundene jeg har hatt med venner og familie det siste halvåret veier opp mot alt det vonde og for meg har det vært viktig å tatt en dag om gangen.


Her var jeg enda ganske sikker på at jeg var langt unna å få en kreftdiagnose, men to dager senere kom sjokket. Til tross for at jeg ble utskrevet fra rksf Levanger før jeg var kommet så mye som halvveis i behandlinga, var det slettes ikke forgjeves. Med 10 kg mer å gå på, stilte jeg på start som en mye sterkere person både fysisk og psykisk! 
 

Jeg KAN velge å se tilbake på det siste halvåret å tenke at det har vært helt forferdelig med masse cellegift, feber, bivirkninger, sykehusopphold, smerter, kvalme, sykdom, kreft, tårer, redsel, fortvilelse, sinne og alt det jævlige en så alvorlig sykdom fører med seg. Jeg kan det, men jeg er ikke en slik person, jeg vil heller se på alt det positive som har skjedd. Jeg er så mange fine opplevelser og gode stunder rikere og det er de jeg velger å fokusere på nå. Det som betyr noe. Det som gjør meg godt!

Håper det har vært litt "interessant" for dere å få et lite innblikk i en brøkdel av det som har skjedd i livet mitt siden kreftdiagnosen kom! Ønsker alle en fin uke :)

Jeg har vært på håndballkamp!!

Jepp, du leste riktig. I Nidarøhallen MED stativet mitt. Dette har vært min store motivasjon de siste dagene - å få komme meg ut, se folk, kjenne på en annen atmosfære enn det er her inne på sykehuset og rett og slett glemme litt at jeg er syk. Det var veldig morsomt å få se håndball igjen, og ekstra morsomt var det at Byåsen knuste Tertnes med 10 mål! Jeg er så utrolig takknemlig for at avdelinga jeg er innlagt på, legger til rette for at jeg skal få muligheten til å gjøre ting som dette. Det var vel heller ingen ulempe at dattera til legen min spiller for Byåsen. Uten han hadde nok ikke idéen kommet opp i utgangspunktet og den hadde iallefall ikke vært mulig å gjennomført.

I pausen av kampen fikk jeg meg også en hyggelig overraskelse av de herlige, gode og omtenksomme Byåsenjentene. Jeg måtte ut på parketten og der fikk jeg både noen gode ord og fine skjorta til Vera. Kan ikke gjøre annet enn å vinne nå som jeg er eier av vinnertrøya!


Jeg følte meg passe dum når jeg ankom spektrum som dette, men når jeg fikk Elise ved min side ble det med ett mye bedre!


Kjekt å ha ett levende stativ også da, heheh.


 


Jeg fikk jo såklart ikke nok av Vera etter tiden i hallen, så jeg måtte ta henne med meg til sykehuset en tur også. Dagen i dag er mer enn godkjent og jeg kjenner at jeg er veldig klar for en ny uke! Jeg har definitivt fått masse ny energi som skal brukes godt de neste dagene. 

TAKK til alle som har gjort dagen i dag perfekt!! 

140 timer unnagjort, bare 532 igjen

I skrivende stund er jeg midt i den 140. timen av denne kuren, eller for å få det til å høres litt mindre tragisk ut: dag nr 7. Ut i fra hva jeg hadde forestil meg skulle jeg ha gått fra vettet for lengst. Jeg trodde aldri det skulle være utholdbart å være "fanget" under et sykehusopphold, men der tok jeg feil. Dagene mine har gått i ett med mye besøk og en god del hvile. Tidlig i uka fikk jeg også en liten oppmuntrende beskjed om noe som skal skje i kveld. Jeg og det kjære stativet mitt skal ut på en liten utflukt!! Nå krysser jeg fingrene for at formen min skal holde seg så bra som nå, så jeg ikke må avlyse. Et stikkord for kvelden er håndball, dette tror jeg blir gøy! 


Gleder meg til å fortelle dere om hvordan det gikk!

Ha en fin søndag alle sammen :)

Dette er hva jeg kaller en fin dag

I dag har jeg hatt besøk av to gode venninner. Jeg skjønner ikke helt hvor timene ble av, men tiden flyr i godt selskap, er det ikke det man sier? Jeg føler på mange måter at jeg er låst fast i min egen lille verden, der alt dreier seg og sykehus, sykdom, kreft, medisin, cellegift og alt det fører med seg. Livet mitt er satt på vent, mens alle andre går videre i livene sine og oppnår alt de vil oppnå. Av og til føler jeg meg litt distansert fra omverdenen, og det er akkurat da det er så vanvittig godt å ha de vennene jeg har. De møter opp hvor enn jeg måtte være, forteller om siste nytt, hvem som var hvor når og hva som skal skje da - og vips, føler jeg på ett eller annet vis at jeg er en liiiten del av det. Noen ganger kan det også være ganske sårt å snakke om, da det plutselig går opp for meg.. at jeg ikke er en del av det, på den måten jeg skulle ønske. 



Trine hadde blant annet med noen bilder som skal brukes til scrapbooking. 
Hun hadde også med "noen" gaver fra superlæreren min som jeg hadde på ungdomsskolen. Jeg blir helt rørt av hvor gode og omtenksomme folk er mot meg. Det betyr så mye og jeg setter så utrolig stor pris på det. 

En sniktitt av innholdet i gavene - jeg merker at det gjør noe med humøret å få det litt mer hjemmekoselig. Utrolig hvor mye en lyslenke og litt mer farger kan gjøre med ett hvitt og kjedelig sykehusrom. 


Fine bursdagsjenta mi!

Håper alle har en kjempefin lørdagskveld, det har iallefall jeg :)

Dagens outfit

Hei og god morgen alle sammen! 

Det er ikke stort som skjer i hverdagen min for tiden. Noe som kanskje også er ganske naturlig i og med at jeg 24 timer i døgnet går å drasser på et stort stativ av noe koblet sammen av ett par ledninger. Det stativet og de ledningene er veldig greie å ha, altså, men det setter sine begrensninger. Jeg tror jeg har funnet ut at når livet til en blogger blir for kjedelig, så postes det outfit's, og jeg har ikke tenkt å være noe dårligere - så her kommer det: DAGENS OUTFIT!


Fantastisk bukse fra St. Olavs, sammen med den perfekte skjorta som har en passform man bare kan drømme om, og utrolig nok er også den fra St. Olavs.


Crocs fra Europris, et knallkjøp alltså!


Og såklart er det viktig at lua matcher buksa, OMG

Neida... jeg burde kanskje finne meg noen litt mer passende klær, med tanke på at jeg skal få besøk av ei bursdagsjente i dag. 

Ha en fin dag alle sammen!

 

Litt feber, mye besøk

Rart hvor mye jeg har lært når det kommer til å tolke signalene kroppen gir. Det var ikke mye feber som skulle til i dag før jeg merket at temperaturen var på vei opp. Kroppen min har nok ikke så mye å gå på, så det merkes fort om noe endrer seg. Til tross for litt feber har jeg tatt i mot noen små besøk av folk som bare vil hilse på, alltid like koselig!


En av dem som kom på besøk i dag var Nora aka fitnessnora.no, hun ville nemlig prate litt om viktigheten av å bidra som blodgiver og beinmargsdonor og ut i fra den samtalen skrev hun ett flott innlegg om akkurat dette: http://fitnessnora.blogg.no/1425045055_det_som_virkelig_bety.html - anbefaler alle å ta en titt for å se om dette er noe du ønker å bidra med!


Jeg kan ikke få sagt dette nok; er du så heldig at du både er frisk nok og verken er for ung eller for gammel, så oppfordrer jeg deg til å bli blodgiver og ikke minst beinmargsdonor! Det er en så enkel sak og det beste av alt er at du kan være med å redde liv. Sier du at du har sprøyteskrekk, kaller jeg deg pyse. Hadde lett spist 15 edderkopper om jeg kunne reddet liv - så det så!

klikk deg inn på www.giblod.no  hvis du ønsker mer informasjon.

Noen som forstår bedre enn alle andre

I dag har jeg hatt besøk av fineste Elise og det var ingen tvil om at denne jenta selv har kjent på hvordan det er å tilbringe lange dager innenfor sykehusets hvite vegger. Hun hadde med seg både knallrosa post-it lapper og en penn, så her var det bare å kaste seg rundt og få opp litt farger på veggene. 
Det er godt å ha dager som dette, hvor man bare kan glemme alt for en stund og ha det fint med noen du er glad i. Veggen min var iallefall fin og rosa da hun dro!

  
 


Om kreften har ført med seg èn god ting, så må det være vennskap som er gull verdt! Det er fint å se hvor mye tiden kan gjøre og hvor fint livet kan bli igjen. Livet er ikke så verst nå heller, altså, men å være med Elise gir meg en stor dose motivasjon, for man skulle slettes ikke tro at hun for noen år siden var alvorlig kreftsyk. En dag, sier jeg bare, EN DAG!


Se så fin veggen ble! Det passer dessuten fint med litt glade farger i dag, for blodprøvene fortsetter å gå i riktig retning - hurra for det!

Les mer i arkivet » Juli 2016 » April 2016 » Mai 2015
Vilde Wedø Jektvik

Vilde Wedø Jektvik

20, Frøya

Vilde var ei 19 år gammel jente som den 27. august 2014 fikk diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Hun skrev: "På denne bloggen ønsker jeg å dele hvordan det er å være kreftsyk ungdom og generelt om livet mitt på både godt og vond". Den 20. april 2015 døde dessverre vår kjæreste Vilde av sykdommen sin. Vi i familien velger å fortsette å oppdatere denne bloggen en gang i blant, og lar alle gamle blogginnlegg stå urørt. Les Vildes blogginnlegg om og om igjen, og la hennes kloke ord og livsmot være til inspirasjon. <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits